Emeric og meg.: 02/2011

Kom over teksten under på et forum. Syns det forklare litt kossen æ har det med mat så må bare lime den inn her:

"Jeg vet ikke helt hvorfor jeg skriver dette. Først og fremst bare for å fortelle hvordan det kan være å ha dette problemet – kanskje er det noen som kjenner seg igjen? Jeg skriver mye om meg selv her. Ikke fordi det nødvendigvis er så interessant for dere å lese om akkurat meg, men fordi jeg er et eksempel. Det finnes flere der ute med lignende problemer, og jeg ønsker å belyse dem.

Jeg har, til mine foreldres og min egen fortvilelse, alltid vært vanskelig i matveien. Verken trusler, belønninger, mas eller tålmodighet hjalp – jeg ville ikke smake på nye matretter, og jeg spiste bare noen ganske få matvarer gjennom hele oppveksten. Jeg gruet meg til middagen hver eneste dag i flere år, hadde vondt i magen i flere timer før mamma begynte middagsforberedelsene. Da jeg kom i tenårene ga foreldrene mine opp å oppmuntre meg til å spise, og jeg spiste brødskiver med syltetøy de dagene vi hadde noe til middag jeg ikke ”kunne” spise. Jeg skriver ”kunne”, fordi det ikke er slik, som mange later til å tro, at denne motviljen mot ny mat er noe man velger, noe man står fritt til å kontrollere.

I dag er jeg 24, og studerer fulltid. ”Dietten” min er noe utvidet nå i forhold til tidligere, men fortsatt er det langt flere ting jeg ikke spiser enn som jeg spiser. Jeg spiser det meste av frukt, men bare 2 typer grønnsaker, ikke fisk/skjømat, kun kyllingfilet eller kjøttdeig når det gjelder kjøtt, ikke kremete sauser eller annet med melk/ost/rømme, ikke egg, poteter. Stort sett går det i frukt, brødskiver med syltetøy eller leverpostei (liker ett merke!) og ”barnemat” (plain hamburger, spaghetti med tomatsaus, pannekaker).

Mitt problematiske forhold til mat gir meg en rekke utfordringer både i privat sammenheng og i forbindelse med jobb og lignende. Å spise på restaurant eller å komme i et middagsselskap er et mareritt for meg. Som regel unngår jeg det, finner på en eller annen unnskylding for å holde meg hjemme. Dette gjør at det blir vanskeligere å få venner, og jeg føler meg enormt mislykket. Når man tenker over det er det svært vanlig å spise noe i sosiale sammenhenger, og om man da kun har noen få matretter man spiser, overskygger redselen for det sosiale stigmaet, følelsen av å være en ”særling”, ”en som gjør seg vanskelig”, eller å såre verten, gleden man har av det sosiale fellesskapet.

Jeg skriver om dette fordi det er et ganske ukjent problem, i hvert fall i Norge. Det finnes internettfora for mennesker med problemet, men likevel er det en sjelden, om ikke neglisjert, lidelse. Jeg vil bare si, til dere som kjenner dere igjen, og til dere som ikke helt vet hva dette går ut på, at det er forskjell på å være ”litt kresen” og å ha en slik spiseforstyrrelse.

Det viktige å forstå er hvor umulig det føles for en med dette problemet å ”ta seg sammen”, eller bare spise noe selv om man ikke liker det. Jeg har noen matretter jeg kan spise, men som jeg ikke liker spesielt godt (for eksempel makrell i tomat). Jeg liker det ikke, men jeg spiser det om det serveres. Med matrettene jeg har ”sperre” mot er det helt annerledes – jeg kan ta et par munnfuller, men etter dette er det full stopp. Jeg brekker meg rett og slett, en refleks jeg dessverre ikke klarer å kontrollere. Får tårer i øynene, maten sveller i munnen, halsen blir trang. De fleste kan sikkert kjenne seg igjen i dette – forskjellen består i at for meg (og andre med dette problemet) så gjelder dette de aller fleste matvarer, og uten unntak matvarer jeg ikke har smakt tidligere. Det merkelige er at denne brekningsrefleksen inntreffer selv om jeg liker smaken. Jeg fikk servert kremet aspargessuppe for noen uker tilbake. Det hadde jeg ikke turt å smake på før (her går det i Toro tomatsuppe :fnise:

). Jeg registrerte at det smakte godt. Virkelig. Men likevel, etter tre munnfuller, skjedde det som alltid skjer – jeg brakk meg. Håper ingen så det, det er så forferdelig flaut. Dette er grunnen til at jeg ikke går i middagsselskaper hvis jeg ikke er helt nødt (og da gruer jeg meg i ukevis i forkant).

Jeg skriver ikke dette for å få medlidenhet. Dette er et problem, andre har andre problemer. Det er ikke verdens undergang. Men jeg vil bare fortelle hvordan det er – slik at de av dere som har ulike fordommer mot kresne mennesker (”bortskjemte barn”, ”uhøflige”, ”trangsynte og usofistikerte”), kan forstå at dette ikke alltid er noe vi har valgt selv.

Hvorfor er jeg sånn? Forskerne er ikke sikre på hva som er årsakene til denne formen for spiseforstyrrelse. Det kan være miljø, i form av traumer, kontrollbehov, kombinert med manglende trening av smaksløkene. Som med andre fobier blir det verre om man unngår det man er redd for, og den fella har jeg nok gått i. Imidlertid mener man at noen er mer følsomme enn andre, både hva angår smak og konsistens (konsistensen er faktisk det verste!), og det er det ikke så mye man får gjort noe med. Jeg kan tenke meg at de fleste av disse grunnene er med på å skape et slikt problem, slik det gjerne er sammensatte årsaker til de fleste psykiske vansker. Det jeg vil påpeke er at jeg ikke tror det har noe med oppdragelse eller vilje å gjøre. Selvsagt kan man legge til rette for at barna skal lære seg å spise forskjellige ting på en god måte, men i mitt tilfelle tror jeg ikke det ville hjulpet all verden. Jeg har to brødre som begge spiser helt normalt, og ingen av oss er ”bortskjemte” eller vanskjøttet på andre områder.

Så, skal vi bare akseptere at det er slik? Både ja og nei, tenker jeg. For meg betyr det enormt mye at omgivelsene aksepterer problemet mitt. Slik det er nå er det bare samboeren min og foreldrene mine som kjenner til problemet. Jeg vegrer meg for å fortelle det, selv til gode venner. Ikke bare fordi jeg er redd for å bli ledd av eller lignende, men mest fordi jeg ikke klarer (på det nåværende tidspunkt) å snakke om dette uten at jeg blir emosjonelt påvirket. Det er et sårt tema for meg. Samboeren min vil gjerne at jeg skal bli mer åpen om dette, også overfor mer perifere bekjente, men jeg er skeptisk. Dette er noe privat, men som beklageligvis kommer til uttrykk offentlig. Jeg ville ikke fortalt om depresjonen min (om jeg hadde en) i en bryllupsmiddag heller, så jeg pleier som regel å si at jeg ikke er i form (litt ustrategisk, i og med at det gjør folk mistenksomme når jeg etterpå gasser meg med vin og øl).

Selv om jeg gjerne vil at omgivelsene mine skal være forståelsesfulle, så prøver jeg etter beste evne å jobbe med problemet. Samboeren min og jeg lager nye retter sammen, jeg spiser et par skjeer, kanskje mer neste gang, også hygger vi oss med vin og stearinlys samtidig. Jeg er kjempeheldig som har en slik støtte. Men det jeg håper at andre forstår er:

1) Jeg prøver å gjøre noe med problemet, men det beste tidspunktet for å eksperimentere er ikke i middagsselskaper eller på fin restaurant.
2) Jeg er ikke vrang. Hele livet har jeg vært stille, snill, høflig og medgjørlig. Litt for snill, kanskje. Men om jeg ikke spiser det jeg får servert, så er det i hvert fall ikke for å være uhøflig, fordi jeg ikke har dannelse. En av grunnene til at jeg jobber med problemet, er at jeg skulle ønske jeg kunne oppleve mye av den kulturen som ligger i god mat. Jeg er genuint opptatt av kulturopplevelser, vin, litteratur, musikk, film og teater. Jeg er ikke en person som er redd for å prøve nye ting generelt, som bare vil sitte i sofaen med potetgullet mitt og se på såpeserier (ikke at det er noe galt i det hvis man foretrekker det, men ikke alle som er kresne er sånn).

Takk for at du leste alt dette!