En historie til ettertanke.

Jeg var en liten valp, i en valpekasse med mine søsken.
Her var livet godt. Hundemamma hadde klare grenser for oss. Vi fikk bryne oss på hverandre i valpekullet. Og alt var harmonisk.
Her sov vi da vi var trøtte, fikk mat da vi var sultne. Fikk kos av oppdretteren og hennes familie. på en god måte fikk vi oppleve litt verden utenfor flokken.

En dag kom mennesker å så på oss, koste på oss, lekte med oss. Og de synes vi var verdens vakreste små hundevalper.

En eldre mann tok meg til seg. Vi fant tonen, jeg ble med han hjem.
Hos han fikk jeg sove i hans seng. Jeg fikk mat ved bordet. Jeg fikk turer og treffe andre hunder i parken. Livet var trygt og godt. Mannen respekterte meg og jeg han. Jeg vokste opp til en trygg hund, som forsto hvor grensene var og hadde min plass i flokken på to. Alt var så fint. Helt til den dagen mannen aldri kom hjem mer.
Han skulle ut et ærend, jeg var hjemme alene. Det var helt greit. Men da det ble mørkt ute, magen var sulten, jeg måtte på do. Da var han enda ikke kommet. Da ulte jeg høyt. Det ble lyst, og jeg orket ikke ule mer. Jeg sovnet. Hjertet mitt lengtet etter eieren min. Han var borte, jeg var ensom og forlatt.

Endelig kom det noen folk inn i leiligheten, jeg ble stappet i et bur. Jeg fikk mat i et bur, men kjærligheten uteble. Maten smakte ikke lenger så godt.
Det kom etterhvert mange å så på meg i fengslet mitt. En familie befridde meg.
Jeg ble med dem hjem. To barn og to voksne. De voksne var ikke så mye hjemme. Ungene trodde jeg var et leketøy. De dro i meg, kledde på meg klær. Sparket fottball med meg. Det var artig, hadde det bare vært litt samarbeid. Var jeg for rask la de meg i bakken, sparket meg. Kalte meg for dumme kjøter. Gjorde jeg det bra tok de det som en selvfølge. Kosen uteble. Godbiter eller belønning fikk jeg aldri.Det var de og deres humør, jeg var den som tok i mot deres humør. Jeg fikk skylden for alt.

De voksne glemte meg om morgenen, en hund må på do ute, men de sov så lenge. Ulte jeg vanket det juling. Tisset jeg inne dyttet de snuten min i den våte flekken, ristet meg og kastet meg på dør.ødela jeg noe fikk jeg så stor straff at jeg ble passiv. Jeg forsto ikke hvorfor de ikke var fornøyde, eller hva galt jeg hadde gjort.

Nå var jeg henvist til et kaldt gulv å sove på, jeg fikk ikke ligge i sofaen, eller på gulvteppene. Jeg ble usikker. Redd. Og en dag ungene var riktig ille med meg, så glefset jeg...

Nå sitter jeg på venteværelset, mitt håp er ute.
Jeg som var en trygg og glad hund som elsket å gjøre min eier til lags, er nå en skitten og mager kjøter, som er redd for alt og trøtt av mennesker som mener en ting i det ene øyeblikket og noe helt annet i det neste. Komunikasjonssvikt og mangel på kunnskap er skyld i mye ondt. Her sitter jeg, knappe 2 år har jeg fått leve, og sprøyten skal bli mitt siste minne...


Ukjent forfatter, funnet på ett hundeforum.